IMRAD-struktur

Introduksjonen – hvorfor gjorde vi det? 

​

Formålet med introduksjonen er å sette leseren raskt inn i feltet og å forklare hvorfor hen skal lese artikkelen din. Begynn gjerne bredt, men ikke for bredt. Det er ikke nødvendig å overbevise om at sykdommen du beskriver, er den viktigste i verden (overraskende mange tilstander er det, hvis vi skal tro innledende setninger i medisinskvitenskapelige artikler).

Hvor mye du trenger å forklare, avhenger av tidsskriftet du sender artikkelen til. Hvis du har studert forekomsten av osteoporose hos en gruppe pasienter med en sjelden nevrologisk tilstand, må du antakelig beskrive begge tilstandene mer i detalj dersom du sender artikkelen til et generelt medisinsk tidsskrift. Teksten vil bli litt annerledes dersom du sender den til et spesialtidsskrift for osteoporose eller nevrologi. Forklar problemstillingen din og hva man vet – og ikke vet – om den. Ikke ta for mange avstikkere: Du bør unngå å gå inn på temaer du ikke skal dekke – det skaper forventninger hos leseren som senere ikke innfris. I denne sammenhengen er det kun hva man ikke vet om akkurat ditt forskningsspørsmål som er interessant.

​

I denne lederartikkelen i Tidsskriftet har vi beskrevet nærmere hvordan du bygger opp introduksjonen. Noe av hemmeligheten her ligger i hvordan du kan binde sammen avsnittene i introduksjonen med ordene og, men og derfor.

Og binder sammen setningene som setter leseren inn i feltet og hva man allerede vet. Men forklarer hva man ikke vet og hva som er usikkert, mens derfor forklarer leseren hvorfor det var verdt å bruke tid og penger på studien dere har gjennomført og hvorfor artikkelen er verdt å lese. Du trenger ikke bruke ordene og, men og derfor, men leseren skal kunne følge og skjønne vendingene som teksten tar.

​

Ser du på eksempelartikkelen i Tidsskriftet, legger du merke til at forfatterne begynner introduksjonen med å fortelle om sepsis – en farlig, men vanlig tilstand ved norske sykehus. Deretter smalner de inn til å beskrive ulike skåringsverktøy, før de ender med å beskrive hvordan bruken av disse er beskrevet internasjonalt, men ikke i Norge.  Dermed har de gitt leseren mange og, et lite men (mangler i Norge), og vi aner et derfor.

​

Til sist i introduksjonen skal det stå hvorfor dere har gjort studien – slik som i eksempelet vårt: «Formålet med denne studien var å undersøke hvilket av skåringsverktøyene SIRS, qSOFA og NEWS2 som var best egnet til tidlig å oppdage sepsis på sengepost.» 

Materiale og metode – hvordan gjorde vi det? 

Denne delen av manuskriptet ditt er en oppskrift, på samme måte som du finner en oppskrift i en kokebok. Ideelt sett skal leseren kunne repetere studien deres ved å følge teksten i denne delen. Du må passe på at alt her dreier seg om hva og hvordan, ikke hvorfor – og heller ikke hva dere fant eller hva det betyr.

​

Hva du beskriver, kommer selvsagt an på hvilken type forskning dere har gjennomført. I laboratorieforskning er det viktig å beskrive oppsettet for eksperimentet, inklusive navn på cellelinjer, enzymer eller annet du har benyttet for å gjennomføre forsøket. I en epidemiologisk undersøkelse vil metodene dere har benyttet for å rekruttere eller skaffe opplysninger om deltakerne, være sentrale, samt beskrivelsen av statistiske metoder og verktøy (for eksempel SPSS, Stata eller R, med versjon). En artikkel skal kunne leses alene. Dersom dere har benyttet samme metode som i tidligere publikasjoner, er det derfor ikke tilstrekkelig å henvise leseren til den referansen.  

​

I Materiale og metode bør du ha med et kort avsnitt om etikk. Her beskriver du hvilke vurderinger som er innhentet før studien ble gjennomført. Dersom prosjektet er vurdert av en regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) eller en annen offentlig instans, skal saksnummer angis. Husk at et prosjekt som er vurdert til å ikke falle inn under helseforskningsloven, ikke betyr det samme som at tillatelse er gitt. Få med vurdering fra personvernombud der det er aktuelt, og hvor studien er registrert dersom det er en klinisk studie dere skriver om.

​

Ser du på artikkelen om skåringsverktøy, begynner forfatterne med å forklare hva slags studie det er, hvor de har hentet tillatelser, for deretter å beskrive hvilke kriterier pasientene måtte fylle for å kunne inkluderes i studien. Så følger en nøyaktig gjengivelse av hvordan de gikk frem, inkludert hvordan de definerte de ulike variablene som inngikk i studien. Til slutt har de et eget avsnitt om statistikk.

​

Kanskje tenker du at Materiale og metode er det enkleste, og kjedeligste, å skrive? Det kan hende. Det er i hvert fall ikke her du skal få utløp for romanforfatteren du lurer på om skjuler seg blant dine talenter. Men dette er den viktigste delen av en vitenskapelig artikkel. Det er i hovedsak her redaktører og fagfeller skal vurdere kvaliteten på arbeidet som er gjort. Bruk tid og vær nøye.

​

Resultater – hva fant vi?

I denne delen skal du beskrive resultatene deres. Legg merke til verbet beskrive. Du skal fortelle hva dere har funnet, men all tolkning av funnene, og alt som kan minne om meningsytring, skal ikke med her. Adjektiver og adverb hører sjelden hjemme i denne delen av manuskriptet. Du er en nøytral observatør som beskriver utfallet av eksperimenter og analyser – og bare det.  

Ofte anbefaler man å ta det viktigste først, altså hovedfunnet. Men i epidemiologiske og kliniske studier vil de fleste drevne lesere forvente at du først beskriver studiedeltakerne. Deretter kommer utfallet av analysene dere har gjort.

​

Den største utfordringen (ved siden av å holde seg unna adjektivene) er ofte å finne den riktige balansen mellom bruk av tekst, tabeller og figurer. Hovedregelen er at det er lettere for leseren å orientere seg i en tabell enn i tekst, og at teksten gjerne må repetere hovedfunn fra en tabell, men aldri gjengi alt i detalj. Vær nøye med å skille mellom primære og sekundære funn. Nevn aldri noe som du ikke har beskrevet i introduksjonen at dere skulle gjøre. Leseren skal ikke møte noen overraskelser her (eller i andre deler av en vitenskapelig tekst).

I eksempelartikkelen ser du hvordan forfatterne har porsjonert stoffet i tekst og tabell: Tenk deg hvor tungvint det ville vært for en leser å finne frem i all informasjonen i tabell 3 dersom den skulle vært skrevet ut som tekst. Deler av tabellen som omhandler infeksjonsfokus er gjengitt i teksten, antakelig fordi forfatterne mente at dette var særlig viktig informasjon.

Mer om tabeller og figurer finner du på denne siden på Tastaturet.no.

​

Diskusjonen – hva betyr det?

I diskusjonen skal du sette funnene fra studien i en større sammenheng og forklare leseren hva dere tror de betyr. Dette er avsnittet for adjektiver, brukt med måte.

I denne delen av teksten er det lett å skrive seg vill. Derfor bør diskusjonen også følge en struktur.

Del den gjerne inn i fire deler:

​

1. En kort oppsummering (2–3 setninger) av hva dere gjorde og hva dere fant. Den som leser hele artikkelen, trenger å minnes om hva som er vesentlig. Samtidig skaper du en naturlig overgang til resten av diskusjonen.

2. En sammenlikning av deres resultater med resultater fra andre studier med samme eller tilgrensende problemstillinger. Hvordan skiller funnene seg fra hverandre, og hvordan kan forskjellene eventuelt forklares?
    

3. En tolkning av funnene. Trekk gjerne linjene tilbake til introduksjonen og beskriv hva funnene kan ha av betydning for feltet. Du kan også spekulere i hva som kan forklare funnene (ut over årsaker som dere eventuelt har studert). Men vær måteholden og varsom. Også her i diskusjonen skal du tilstrebe en viss vitenskapelig distanse og være tydelig på hva som er spekulasjoner og hva du har vitenskapelig belegg for å si (husk referanser). Hvis du brenner for et felt og har mange meninger om hvordan en problemstilling skal løses, kan det hende du heller skal skrive en kronikk.
    

4. Diskusjonen bør inneholde et avsnitt om studiens styrker og begrensninger. I epidemiologiske studier er typiske svakheter at studien bare inkluderer en viss undergruppe av befolkningen, at svarprosenten var lavere enn ønsket, at oppfølgingstiden var begrenset eller at dere brukte surrogate endepunkter. Mange svakheter kan aksepteres, dersom de omtales og drøftes på en god måte. Deretter avslutter du med en konklusjon, slik at perspektivet igjen utvides.

Du kan avlutte diskusjonsdelen etter å ha drøftet styrker og svakheter. Men mange foretrekker å runde av med en konklusjon. En konklusjon kan bidra til en positiv avslutning på artikkelen. Pass på at konklusjonen samsvarer med hva dere har funnet i studien.

​

Her foreslår vi at du finner frem eksempelartikkelen og forsøker å dele diskusjonen inn i de ulike delene.

​

Videre lesning: 

How to Write and Publish a Research Paper for a Peer-Reviewed Journal - Springer

​Essential Guide to Manuscript Writing for Academic Dummies: An Editor’s Perspective

​

​

Oppdatert 18.08.2024